Å redde villreinen krever mer enn å stenge stier og hytter

Tekst: generalsekretær Bente Lier og fagsjef for naturforvaltning Hans Erik Lerkelund

Debatten om villreinens framtid har de siste månedene blitt både opphetet og polarisert. Det skapes et inntrykk av at det er turgåere, merkede stier og åpne hytter, som står mellom villreinen og en trygg framtid, men så enkelt er det ikke.

Norge har et særlig ansvar for å ta vare på villreinen, men arten er nå så presset at den er «nær truet» på Artsdatabankens rødliste for truede arter. Samtidig går debatten om hvem som har skylda og hvem som skal redde villreinen.

Stortingsmeldingen om villrein slår fast at det er nedbygging og oppstykking av natur, som er den største trusselen mot villreinen. Arten er avhengig av store og sammenhengende leveområder. Likevel bygger vi ned naturen i fjellet bit for bit, og villreinen blir mer og mer presset.

Det er altså ingen tvil om at villreinen trues av menneskelig aktivitet, og folk på tur i fjellet er unektelig en del av problemet. Det er noe friluftslivet tar på det største alvor. 

Den Norske Turistforening, som har et åpent tilbud og aktiviteter for alle i fjellet, har allerede stengt hytter, fjernet merking, flyttet ruter og endret sine tilbud i sårbare områder, og de planlegger å gjøre mer.

Samtidig som hytter som er åpne for alle nå stenges, er det samtidig planer om en omfattende utbygging i og rundt villreinfjellet. Kommuner i de samme områdene har ambisiøse planer for hytteanlegg, gondolbaner og store resorts. 

Det er summen av alle disse inngrepene som fragmenterer fjellområdene og presser bestandene i kne. I tillegg undergraver dette effekten av friluftslivets innsats. 

Vi tar selvfølgelig vår del av ansvaret, men kan ikke redde villreinen alene.

Det er kommunene som har hovedansvaret for hvordan de styrer sine arealer. Likevel er statens plan for å redde villreinen i all hovedsak basert på tiltak og restriksjoner som det er frivillig for kommunene å gjennomføre. 

I utgangspunktet er det positivt med frivillighet, men det krever at alle er villige til å bidra. Frivillighet fungerer derimot dårlig når de tiltakene som virkelig monner, nemlig å si nei til utbygginger og restaurere ødelagt natur, også er de mest konfliktfylte og kostbare. Gang på gang ser vi at kommunenes andre interesser vinner og villreinen taper.

Da må vi våge å stille det ubehagelige spørsmålet: blir turgåeren og friluftslivet syndebukken fordi de tøffe beslutningene om å si nei til utbygging er for vanskelige å ta?

Friluftslivet tar ansvar, men vi kan ikke alene kompensere for den massive nedbyggingen. De som styrer arealene, må også tar sin del av ansvaret og se villreinens leveområder som mer enn tomme felt til utvikling.

Vi må blant annet stoppe videre utbygging, restaurere ødelagt natur, stenge veier og begrense motorferdselen i villreinområdene. I tillegg må vi intensivere tiltakene, fortløpende evaluere effekten og justere ved behov. Først da er det håp om å sikre denne unike arten for fremtiden.

Innlegget var først publisert i Nationen