Hubroer, kjuker, våtmarker, gammelskog og friluftsområder kan og bør stoppe utbygging av motorveier, vindkraftanlegg, kraftlinjer og boliger. Vil de også gjøre det i framtiden?
Skrevet av: Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, Arnodd Håpnes, Naturvernforbundet og Christian Steel, SABIMA
Opprinnelig publisert i Nationen, 18. november 2013
Vi vet ikke alt om norsk natur. Kanskje så lite som 25 prosent av de mest verdifulle naturtypene i Norge er festet til kartene som kommunene bruker i sin arealforvaltning. Vi finner hele tiden nye, spennende arter. Vi oppdager at arter påvirker og er avhengige av hverandre på måter vi ikke trodde var mulig. Vi finner nye stoffer som kan brukes til medisin eller industri. Naturen er en spennende, åpen verden som vi så vidt har begynt å utforske.
Samtidig vet vi en god del. Vi vet at mange arter er utrydningstruet, også i Norge. Vi vet at arter trenger arealer for å overleve - de må rett og slett ha et sted å bo. Vi vet at veldig mange arter er truet av at leveområdene deres blir splittet opp i mindre områder, eller ødelagt for alltid når det bygges en vei eller et boligfelt. Vi vet også at mennesker trenger en rik og fungerende natur for rekreasjon, god helse og livskvalitet.
Hva har naturen gjort for oss? Naturen utfører utallige tjenester som vi glemmer å ta i betraktning når nye veier, hyttefelt og industriområder skal bygges. Naturen gjør at vi har frisk luft, rent vann, mat på bordet og materialer til å bygge med. Naturen gir oss turområder, spennende naturopplevelser og beskytter oss mot flom og erosjon. Det er nå vi må huske at også naturens mangfold trenger arealer for å overleve. Kampen om arealene står nå.
Naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009. Denne internasjonalt bejublede loven skal beskytte naturen. Bruken av loven har gjort at forvaltningen av naturen i større grad er basert på kunnskap. Kunnskap er avgjørende for å kunne foreta faglig gode avveininger. Loven beskytter truede arter og arealene der de lever, og har dermed vært med på å endre Norges arealpolitikk.
Det er likevel et betydelig forbedringspotensial. Vi har store kunnskapshull om naturen i Norge, som gjør at ingen kan være sikker på at dagens arealforvaltning faktisk er bærekraftig. Skal vi, som Høyre sier, overlate naturen til våre barn i minst like god stand som vi selv fikk den, er det klokt å la et «føre var» prinsipp styre utviklingen. Kommuner og sektorer er gitt et stort ansvar, og vil av den nye regjeringen få et enda større ansvar for å gjøre de riktige vurderingene og avveiningene. Har de ressurser nok til å bære dette ansvaret?
Loven som skal beskytte naturen gjelder ikke lengre enn 15 nautiske mil ut i havet, men naturen slutter ikke ved denne kunstige grensen. Arter under vann trenger også beskyttelse. Et annet stort problem er at naturforvaltningen overkjøres av tunge sektornæringer som jordbruk, skogbruk, olje-, energi- og mineralnæring.
Den nye regjeringen har varslet at de vil gjennomgå praktiseringen av naturmangfoldloven. Vi forventer at regjeringens vurderinger blir åpne, saklige og uten forutinntatte holdninger. Likevel frykter vi at en slik gjennomgang ikke vil gagne naturen, men gå i favør av et mål om raskere utbygging og mindre naturhensyn – dersom eksempelvis klage- og innsigelsesretten innskrenkes, eller kravene til kunnskap og kartlegging minker.
Det frivillige Norge er stort. Miljø- og friluftslivsorganisasjonene har til sammen langt over 700.000 medlemmer, og tusenvis gjør en forskjell for lokale naturverdier daglig. Mange bidrar med essensiell kunnskap om naturen i sitt nærområde gjennom sin interesse for fugler, planter, sopp, insekter og andre artsgrupper. Enda flere har opparbeidet seg god oversikt over lokale og regionale naturverdier gjennom et aktivt friluftsliv. De frivilliges innsats for å bruke naturmangfoldloven til det beste for naturen er uvurderlig, og mange prosjekter har fått et annet utfall på grunn av innspill fra en engasjert lokalbefolkning.
Hovedgrunnen til at prosjekter stanses er at det biologiske mangfoldet ikke er godt nok kartlagt. Ofte dukker sjeldne arter og naturtyper opp etter at utbygging er påbegynt. Naturmangfoldloven pålegger utbygger en tydelig aktsomhetsplikt, å være føre var, og til å innhente tilfredsstillende kunnskap. Disse pliktene forsømmes for ofte. Det må kreves mer kunnskap om naturverdiene før utbygging starter. Det er utbyggernes plikt å dokumentere at deres prosjekter ikke truer verdifull natur.
Naturmangfoldlovens fremtid er avgjørende for naturens og våre barns fremtid. Alt for lenge har vi sagt at «bare dette boligfeltet gjør da ikke så mye», eller «denne veien er viktigere enn våtmarksområdet». Slik er norsk natur redusert bit for bit. Kampen for å styrke naturmangfoldloven er også en kamp for skjønnhet, trivsel, velvære og artenes egenverdi. Men til syvende og sist er det en kamp for vårt eget livsgrunnlag gjennom økosystemer i balanse, for vår økonomi, rent vann, mat og et stabilt klima. Kampen om arealene står nå, og vi kan ikke tape!