Vi lider av en endringsblindhet. Et psykologisk og sosialt fenomen som gjør at vi ikke merker at stadig mer natur går tapt, skriver Peter Oma.
Kronikken ble først publisert hos NRK Ytring.
Fra tid til annen forteller faren min fiskehistorier fra barndommen. Om kampene med laks og sjøørret tatt på stang i Hardangerfjorden, og roturene hvor de dro opp kilovis med laks fra garn. Til tross for at jeg som barn var godt over gjennomsnittet fiskeinteressert, ga jeg fort opp når laks og sjøørret stadig ble sjeldnere å få på kroken. I dag er det omtrent større sjanse for å få rømt oppdrettslaks enn villaks, som vi nå er nødt til å kalle den, for å skille den fra sin oppavlede fetter.
Min far kan også fortelle at de stort sett hver vinter kunne gå på ski hjemmefra, helt nede fra fjorden, til bygdefjellene på 600-700 moh. I løpet av min oppvekst fantes vinteren stort sett bare i dalsidene og høyere. I dag har klimaendringene ført til langt færre dager med snø. Noen steder vokser barn opp med kunstsnø som en erstatning for originalen, eller «villsnø», et ord som dukket opp på slutten av nittitallet.
Våre besteforeldre og oldeforeldre kan fortelle historier fra en tid hvor villmarka i stor grad var intakt og sammenhengende, uten store menneskeskapte naturinngrep som hyttelandsbyer, motorveier, energianlegg, høyspentledninger og skogsbilveier. Villmarka som for rundt hundre år siden utgjorde omkring halvparten av landet vårt, utgjør i dag bare 11,5 prosent.
Hvor vil jeg med denne romantiseringen av barndommens naturminner? Jo, jeg ønsker å vise hvordan hver generasjon bruker den naturen man opplevde som barn som en standard for hva som er normalt.
Dette psykologiske og sosiale fenomenet kalles «shifting baseline syndrom», eller på norsk, endringsblindhet. Enkelt forklart er det snakk om et kollektivt hukommelsestap. Fordi vi mangler minner og kunnskap om hvordan naturen var for generasjonene før oss, senkes standarden gradvis for hva vi anser som en sunn tilstand for naturen.
I en tid der jordens klima og økosystemer ødelegges i et stadig økende tempo, er endringsblindhet en klar utfordring for miljøpolitikk og forvaltning. Vi mennesker bruker nesten dobbelt så mye av jordas ressurser som i 1980. På hele 75 prosent av jordas landareal har vi gjort endringer i den naturlige vegetasjonen. Flere arter står i fare for å bli utryddet nå enn på noe annet tidspunkt i menneskets historie.
Tap av natur, utryddelse av arter og klimaendringer burde fremkalle sterke reaksjoner og politisk handling. Men endringsblindheten bidrar til at vi ikke klarer å ta det innover oss. Resultatet er at vi forholder oss til de pågående endringene i naturen som om det bare er noe som skjer utenfor vår kontroll, ikke resultater av ødeleggelser vi påfører selve grunnlaget for vår økonomi, matsikkerhet, helse og livskvalitet.
Endringsblindheten er en usynlig kraft som lusker, ler og godter seg i skyggene, mens vi bygger ned naturen bit for bit. Vi river opp karbonrike myrer for å bygge enda flere hytter og større motorveier, hogger ned gammel naturskog og bygger ned friluftslivsområder. Det er jo bare en myr, noen gamle trær og et lite skogholt. Når hver generasjon, hvert kommunestyre, tar det de opplever som sin rettmessige andel av gjenværende natur, til fordel for legitime formål som næringsutvikling, arbeidsplasser og befolkningsvekst, forsvinner naturen bit for bit, og ofte uten at vi helt vet hva vi mister på veien.
«Vi har så mye natur at vi må tåle å ofre litt», sies det ofte, til tross for at utallige rapporter og FNs naturpanel roper varsku. I mangel av tilstrekkelig naturkartlegging og oversikt over økosystemenes tilstand, og gode verktøy til å forstå sumvirkningene av alle arealendringene over tid, har vi rigget utviklingen i samfunnet etter et snevert sett av verdier, der naturen stadig er taperen.
Hvordan kan vi motvirke at dette kollektive hukommelsestapet lar naturen, selve nasjonalskatten vår, forsvinne mellom fingrene våre?
I dag vil en gjennomsnittlig europeer som er så heldig å leve i 100 år, ha tilbrakt 90 av disse årene innendørs eller i et kjøretøy. Urbanisering og teknologiutvikling har skapt en fysisk og mental distanse til den levende verden omkring oss. Naturen, som vi en gang var så tett forbundet med, har for mange blitt en fremmed kulisse som vi ikke lengre kjenner eller forstår.
For å motvirke endringsblindheten trenger vi mer kontakt med naturomgivelsene våre. Vi må bli kjent med naturen slik den er i dag, oppleve den og snakke høyt om den. Ikke glemme det vi har, det vi har hatt, men heller ikke hvordan vi trenger at naturen skal være i fremtiden.
Det er jo ikke slik at ingen husker eller får med seg endringene. For de som ser og kjenner til endringer og tap av natur, kan en annen effekt slå inn – økologisk sorg. I møte med naturødeleggelsene er faktisk følelsen av sorg en rasjonell og sunn respons. Den kan være vond å kjenne på, men den kan også gi kraft og inspirere til handling. En felles sorg kan gjøre oss sterkere, og kan mobilisere til et krafttak for naturen.
Et viktig første steg for å få til det, er å bli klar over det kollektive hukommelsestapet vi som samfunn står overfor. Spør foreldrene og besteforeldrene dine hvordan nærområdene deres så ut før. Lytt til natur- og friluftslivsorganisasjonene, som kjenner den lokale naturen bedre enn de fleste. Dette er en oppfordring ikke minst til politikerne som forvalter naturen vår.
Ved å bli klar over feilene som allerede er begått kan vi lære av dem.
Jeg lurer på hvilke naturminner fra barndommen jeg kommer til å dele med mine barn, og hvilke som allerede er tapt for dem? Forhåpentligvis kan vi sammen skape nye minner fra en natur som ikke tilhører fortiden. En intakt natur vi kan gjenoppleve sammen, når de er voksne og jeg er gammel.