Vi har ingen naTUR å miste

Den største trusselen mot naturen i Norge er at vi mennesker bygger ned og ødelegger den, slik at dyr, planter og sopp får mindre, færre og dårligere leveområder. Av de 2752 truede artene på den norske rødlista, er hele 9 av 10 av artene påvirket av at vi mennesker ødelegger leveområdene deres. Nesten 50 prosent av artene på rødlista lever i skog, og hovedtrusselen mot disse er flatehogst.

Det blir stadig mindre inngrepsfri* natur i Norge. I 2018, som er siste gang det ble målt, ble 44 prosent av landområdet regnet som inngrepsfritt.

Snakker vi om ren villmark (minst 5 km fra nærmeste større tekniske inngrep) utgjør denne nå bare 11,5 prosent av Norges totale landområde. Bare siden 1940 har vi mistet villmark tilsvarende et område større enn hele Viken, Vestfold og Telemark, Agder og Møre og Romsdal til sammen. Det er en reduksjon av slike områder på hele 22,5 prosent, bare i løpet av en menneskealder. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha mer villmark igjen i Norge.

*Inngrepsfrie naturområder er definert som naturområder som ligger en kilometer eller mer (i luftlinje) unna tyngre tekniske inngrep. Kraftlinjer, veier, vindkraftanlegg og steinbrudd er noen eksempler på slike inngrep.

Nei, det er ikke helt det samme. Begrepet villmark bruker vi om naturområder som er mer enn fem kilometer fra tekniske inngrep, som veier, jernbane, større damanlegg, høyspentlinjer og lignende. Men det er ikke nok at et område bare er langt unna tekniske inngrep for å bli kalt villmark. Det må også være upåvirket (eller tilnærmet upåvirket) av andre menneskelige forandringer i naturen, slik som tømmerhogst eller dyr som beiter der over tid.

Områder som kun er blitt påvirket av den siste typen inngrep kalles inngrepsfri natur. Den inngrepsfrie naturen som er igjen finnes ofte i områder med ulendt terreng, fjerne skoger og i bre- og fjellområder.

Naturkrisa handler om at det blir stadig mindre natur, og at dyr, planter og sopp får mindre, færre og dårligere leveområder. Det som først og fremst driver naturkrisen er at vi mennesker forandrer og ødelegger naturen.

Klimakrisa derimot handler om forandringer i verdens klima. Klimaet blir varmere, og vi opplever mer ekstremvær som stormer, tørkeperioder og flommer. Denne oppvarmingen skjer hovedsakelig på grunn av utslipp av drivhusgasser som karbondioksid (CO2), som kommer av at vi mennesker forbrenner kull, olje og gass.

Naturkrisa og klimakrisa er tett knyttet sammen. Når vi mister natur, forverrer det klimakrisa, og klimaendringene forsterker igjen naturkrisa. Her kommer noen eksempler:

1. Avskoging: Når vi hugger ned skog mister vi ikke bare verdifulle økosystemer, men også trærne som absorberer CO2 og bidrar til å redusere klimagassene i atmosfæren. Dette fører til mer klimagasser og bidrar til klimaendringer. I norske skoger bindes det meste av karbonet i jordsmonnet, og ved flatehogst blottlegges jorda og mye karbon som er bunnet i jorda vil lekke ut i atmosfæren.
2. Smelting av isbreer: På grunn av global oppvarming smelter isbreene i Norge og rundt om i verden. Dette fører til stigende havnivå og truer kystnatur og dyreliv som er avhengige av isen.
3. Endringer i dyreliv: Klimaendringer påvirker også dyreartene. Noen arter kan miste sine naturlige leveområder på grunn av endringer i temperatur og nedbør. Dette fører til tap av biologisk mangfold og truer overlevelsen av mange arter.

I desember 2022 ble verdens land enige om en ny global avtale for mennesker og natur. Naturavtalen eller Montreal-avtalen, som den også kalles, har som mål å både stanse tap av natur og gi oss mer natur, innen 2030. Gjennom avtalen har landene blant annet forpliktet seg til å verne og bevare 30 prosent av hav- og landområder, restaurere 30 prosent av ødelagt natur og stanse utryddelsen av arter.

Norge er blant landene som har signert denne avtalen, og har dermed forpliktet seg blant annet til å verne 30 prosent av naturen.

Det er først og fremst politikerne som har ansvar for å forhindre at naturen bygges ned bit-for-bit, og det er regjeringen som har ansvaret for at Norge følger opp naturavtalen. Fordi mye av politikken som handler om hva vi gjør med naturområdene våre foregår på lokalt nivå, hviler det også mye ansvar på kommunene. Det er derfor viktig at kommunene har kunnskap og ressurser til å ta vare på naturen når de bestemmer hvordan områder skal brukes.

I tilfeller der noen har lyst til å bygge ned natur fordi de vil bruke området til noe annet, må hensynet til naturens egenverdi og den verdien den har for oss mennesker veie mye tyngre enn i dag.