Hvis flere beveger seg litt mer, kan norske kommuner spare hundrevis av millioner i helseutgifter. Så hvorfor satses det ikke mer på friluftslivet?
Nordmenn er ikke født med ski på beina. Friluftsliv må læres, og for mange kan et møte med speider’n eller DNT forandre livet. Men hvis regjeringen ikke prioriterer det organiserte friluftslivet, stenger de døra for nettopp dem som trenger det mest. Og det koster.
En stor by som Trondheim kan spare hele 235 millioner kroner hvert år, hvis den tidelen av befolkningen som er inaktiv i dag begynner å gå turer på 5–20 minutter daglig.
Det viser en utregning NRK har gjort ved bruk av Helsedirektoratets aktivitetskalkulator.
I dag brukes hele 97 prosent av helsebudsjettet på behandling, og bare 3 prosent på forebyggende arbeid. Med så mye å spare på å få flere i aktivitet, er det på tide å tenke nytt om hvordan vi fordeler midlene.
Likevel havner friluftslivet altfor ofte bakerst i køen når pengene fordeles.
Det er lett å tenke at friluftsliv er noe som kommer av seg selv, men bak stiene vi går på, turforslagene vi finner på nett og i apper, skiløypene og kursene, de velholdte hyttene, og kunnskapen om å ferdes i naturen, ligger det flere millioner timer med frivillig innsats. Friluftslivsorganisasjonene stiller med over 100.000 frivillige ildsjeler som hver dag bidrar til at flere får oppleve naturen.
Men ildsjeler kan ikke bære ansvaret alene. Aktivitetene som rekrutterer nye grupper ut krever også finansiering, og den økonomiske smertegrensen er for lengst nådd.
Regjeringen sier i sin Handlingsplan for like muligheter til å delta i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter at de vil ha «Alle inkludert!», og følger opp med flere hundre millioner kroner ekstra til idrett og kultur. Friluftslivet fikk ikke én krone.
Idrett er flott og gjør uvurderlig arbeid for aktivitet og inkludering. Samtidig er det ikke alle som trives med startnummer på brystet, og organisasjonene i friluftslivet tilbyr et mangfold av aktiviteter og fellesskap – uten prestasjonsfokus.
Friluftslivet får med mange, men det er ennå stort potensial og vilje i organisasjonene til å få med flere. Da er det avgjørende med økonomisk støtte for å drive, planlegge og gjennomføre de aktivitetene som får nye grupper ut.
Som for de fleste aktiviteter, finnes det sosiale forskjeller også i friluftslivet. Andelen med lavest deltagelse finner vi blant uføre, arbeidsledige, eldre og personer med lav utdanning.
Nettopp disse gruppene kan også få mest igjen ved de positive effektene friluftslivet gir på både fysisk og psykisk helse. I tillegg vil det spare kommunene for svimlende summer.
Norsk Friluftsliv representerer én million medlemskap og nær 5.000 lag og foreninger. Vi vet at potensialet for å få flere med er enormt, og organisasjonene står klare. Det som mangler, er politisk anerkjennelse og finansiering.
Norge har natur i verdensklasse som vi kan boltre oss i og folk sier selv at de ønsker å være mer aktive. Da må regjeringen og Stortinget sørge for at folk faktisk får en hjelpende hånd til å bruke den.
I statsbudsjettet for 2026 forventer vi derfor at Klima- og miljødepartementet prioriterer penger til friluftslivet. For bedre folkehelse, mindre utenforskap og lavere kostnader for fellesskapet.