Gi meg heller Canada på tvers enn Paradise Hotel.
Innlegg av Silje Glorvigen, kommunikasjonsrådgiver i Norsk Friluftsliv.
Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring 14. august 2020.
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg blir inspirert av skjeggete fjes og tøffinger i skalljakke.
I sin kronikk på NRK Ytring viser Karin Westrheim tydelig bekymring for at barske, ordknappe og gruelig kjedelige villmarksmenn kommer til å invadere TV-stua.
De er ikke spesielt farlige, men er visst både sutrete og gruelig kjedelige, disse skjeggete mannfolka. Det er utvilsomt mer imponerende enn å ligge langflat og brisen på en solseng i Mexico. Men det må jo være en grunn til at disse gørrkjedelige folka får beste sendetid? Seere som meg, for eksempel.
Å være en jente i midten av tjueårene som ser opp til villmarksmenn som Lars Monsen og Jens Kvernmo, er vel ikke det verst tenkelige? Det finnes nok søppel-TV der ute, og jeg lar meg rett og slett inspirere av livet i villmarka – som gjerne frontes av mannfolk som tåler litt skitt under neglene.
For meg kan TV-sjefene mer enn gjerne gi aller beste sendetid til de hårete mannfolka på tur.
Vi er mange som digger menn som forklarer verden for oss på enkleste vis. Gi meg heller hårete villmarksmenn enn Paradise Hotel. Det er befriende med programmer hvor ingen er opptatt av å se bra ut.
I et samfunn fylt med usunne forbilder, vil jeg definitivt heller følge Lars Monsen gjennom skog og over vidder i sol og ruskevær, enn å se hvem som kliner med hvem i Paradise Hotel. Heldigvis kan vi selv velge om vi vil se på skjeggete villmarkssønner eller blondiner med botox.
Så er du lei av natur-TV, er det bare å bruke nokså tilgjengelig teknologi: fjernkontroll!
Livet i naturen kan være både tøft og utfordrende, og det er utvilsomt mer imponerende enn å ligge langflat og brisen på en solseng i Mexico. I motsetning til Westrheim har jeg aldri sett på villmarksfolkene som sutrete. De er ekte. De viser naturen som den er, og har ikke lagt på noe som helst filter. Å være sliten, sulten og gjennomvåt, er helt greit. Jeg har mer empati for dem som kjemper seg gjennom vill natur i dårlig vær enn for dem som er redde for å ikke bli brune nok.
Kjære TV-sjef: Det bare er å pøse på med villmarks-TV!
I vår tid brukes det dessverre mye tid og krefter på «det perfekte ytre», både på sosiale medier og på TV. Det er befriende med programmer hvor ingen er opptatt av å se bra ut. Vi trenger å bli minnet om hvordan det er å leve i det fri. Naturen er ikke til å spøke med, men den er heller ikke vår fiende.
Og kunnskap om naturen kan bidra til at vi tar bedre vare på planeten vår.
Gi plass til villmarksfolk – også kvinner!
Vi trenger forbilder som viser vei ut i naturen. La Lars Monsen og Jens Kvernmo vise oss Canada og Norge, og dets spektakulære, rå og tøffe natur! Vi er mange som digger menn som forklarer verden for oss på enkleste vis. Men gi gjerne rom for flere kvinnfolk i naturen, – og ikke bare på stranda.
Gi oss flere villmarkskvinner med fiskestang i Canada, mens grizzlybjørner lusker i krattet.
Sterke, tøffe kvinner mot naturen. Gi meg Cecilie Skog, Maria Grøntjernet eller Tonje Blomseth.
Om de så drømmer om smågodt og smoothies langt til skogs, er det helt greit for meg. Det hadde jeg gjort også. De er inspirerende kvinner som drar på krevende ekspedisjoner alene. De jakter, sanker og tenner bål. De tåler å få skitt under neglene. Og det blir spennende å se Vita og Wanda, som er blant dem som snart skal på tur med Monsen.
Så kjære TV-sjef: Det bare er å pøse på med villmarks-TV!
