Fant stor slitasje på en av Norges eldste nasjonalparker: – Trengs mer forskning på friluftsliv

Publisert
Tekst: Linn Elise Jakhelln – Foto: Bertil Carlsen

Uten den nødvendige kunnskapen om hvordan vi mennesker påvirker naturen, hvordan skal vi da kunne stake ut en mer bærekraftig kurs?

Var du en av de besøkende i det populære turområdet ved Røa i Femundsmarka nasjonalpark sommeren 2020? Da kan det hende du la merke til en ung mann som oppførte seg litt utenom det vanlige.

Denne sommeren var nemlig masterstudenten Sindre K. Valan ute for å gjenskape en undersøkelse som veilederen hans, Odd Inge Vistad, gjorde 30 år tidligere. For å få til det måtte han telle hvert tre og studere hver leirplass i området. Målet var å kartlegge slitasje på naturen i en av Norges eldste nasjonalparker, Femundsmarka.

Det han fant ut var alvorlig, men dessverre ikke overraskende.

Alle vil ha villmark

– Mange som drar til Femundsmarka har en forventning om å komme ut i villmarka. Så når de kommer til en leirplass med tydelige tegn etter andre, vil de jo ikke overnatte der. Da går de litt lenger og lager seg en ny leirplass, og så begynner ballen å rulle.

Det forklarer Sindre K. Valan, som i dag er nasjonalparkforvalter i Femundsmarka.

På nettsiden til nasjonalparken, kan eventuelle besøkende lese følgende forlokkende beskrivelse:

Femundsmarka forbindes med villmarksopplevelser og har utallige vann og vassdrag. Det finnes mange muligheter til å slå leir, og det er mulig å få nærkontakt med naturen og de skiftende stemningene uten å bli forstyrret av andre.

Dette er altså et sted folk kommer fordi de ønsker å komme tett på en menneskefri natur. Problemet er bare at nettopp denne higenen etter villmarka er en trussel mot villmarka selv.

FORVALTER MARKA HAN STUDERTE: Sindre K. Valan jobber nå som nasjonalparkforvalter i Femundsmarka. Han ser med bekymring på slitasjen han er vitne til. Foto: Tom Gustavsen

Den største utfordringen er vedhugging

Undersøkelsene Valan gjorde ved det populære turområdet langs Røavassdraget viste at antallet leirplasser der har økt med hele 70 prosent siden 1988.

På samme område fant han også ut at antall skadde trær hadde mer enn doblet seg i perioden.

– Den største utfordringen vi har er at folk tar ved, og gjør skade på trærne. På det ene stedet jeg studerte, Røvolfjellet, var hele 98 prosent av trærne skadd, forteller han.

Disse store naturødeleggelsene har funnet sted selv om det ikke er flere som besøker Femundsmarka i dag, enn det var i 1971, da området ble vernet.

– Dette handler om såkalt aggregert bruk over tid. Det er snakk om et jevnt høyt besøkstrykk i en veldig sårbar vegetasjonstype, der vegetasjonen ikke klarer å hente seg inn mellom besøkene, forklarer Valan.

Professor mener brukerne bør betale

Både Sindre Valan og hans tidligere veiledere ved NMBU mener disse og lignende funn, medfører et behov for å tenke nytt rundt forvaltningen av sårbare naturområder.

Vi driver i dag nasjonalparkforvaltning på sparebluss. Vi har fine besøksstrategier og forvaltningsplaner, men vi har ikke noe gjennomføringskraft, sier Valan.

Selv mener han at det er behov for en restriksjon på ferdsel i de aller mest sårbare naturområdene våre.

Også en av veilederne i prosjektet, professor Øystein Aas, har uttrykt bekymring. Han tok tidligere i høst til orde for at brukere av naturen bør betale for det.

SKADDE TRÆR: Dette er et av de mange trærne i Femundsmarka som har synlige skader etter turgåere som har tatt seg til rette med øks. Foto: John Halvarsson

Friluftsparadokset blir stadig mer aktuelt

Funnene fra Valan og veiledernes undersøkelser er et godt eksempel på det såkalte friluftsparadokset: Jo flere som bruker naturen vi elsker, desto større er sjansen for at vi ødelegger den.

Samtidig vekker forslag som krav om betaling for bruk av natur, store etiske spørsmål knyttet til allemannsretten og den allerede eksisterende sosiale ulikheten i friluftsliv, for å nevne noe.

Til tross for at friluftsparadokset og spørsmålene det bringer med seg blir stadig mer aktuelle, settes det i dag av lite midler til forskning på nettopp disse tingene.

– Årlig setter Klima- og miljødepartementet kun av èn million kroner til friluftslivsforskning. Dette har ikke endret seg på et par tiår, forklarer førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst Norge, Annette Bischoff, som mener beløpet er alt for lavt.

Etterlyser et nytt nasjonalt forskningsprogram

På konferansen Forskning i Friluft 2021, som gikk av stabelen i Hamar i desember, kom Bischoff med en tydelig etterlysning.

– Vi ønsker oss et nytt nasjonalt forskningsprogram som nettopp ser på friluftsliv og bærekraftig samfunnsutvikling. Det innebærer også en økning av øremerkede midler til forskning, rekruttering og formidling, sier Bischoff.

Generalsekretær i Norsk Friluftsliv, Bente Lier, støtter opp om kravet. Hun kan fortelle at økte midler til nettopp friluftslivsforskning er noe fellesorganisasjonen har jobbet for lenge.

– Friluftslivet er en sentral del av vår norske kulturarv. Situasjonen i Femundsmarka er et av mange eksempler på hvorfor det er så viktig å forske både på hvordan vår bruk påvirker naturen, men like mye på hva allemannsretten og den frie bruken av naturen betyr for oss. I arbeidet for å sikre et friluftsliv som er både miljømessig og sosialt bærekraftig i tiden framover, er forskning helt nødvendig, sier Lier.

Del denne artikkelen